Bøtta så ned og fikk øye på et flak av rustent metall som stakk ut fra sanden ved siden av elven.
«Hvis ikke dette er et bøttehåndtak, så er ikke navnet mitt Bøtta!» tenkte han for seg selv. «Jeg må ha satt fast tærne mine i den.»
Bøtta ryddet forsiktig vekk den stinkende, varme elvegjørma fra den gamle metallbøtta. Til slutt klarte han å lirke den forsiktig opp og ut av sanden. Det var ingen vakker bøtte. Den var skitten og brun, og med så tynne og slitne sider at det nesten var hull i den.
«Kom igjen, vi skal nok få gjort deg blank og pen igjen», sa Bøtta til den nye bøtta si, og hoppet hjemover igjen.