En dag kom Bøtta sjanglende inn i huset med en tinnbøtte godt trukket ned over hodet sitt.
Det bråkte fælt i det han slo hodet mot dører, vegger og skap, før han til slutt dunket inn i pappaen, som nøt en stille stund i gyngestolen sin.
«Det holder, vi blir nødt til å kalle ham for Bøtta», gryntet Pappaen til Bøtta.
«G, g, b, g, b, gisj?» sa Bøtta fra innsiden av bøtta.
Og så var det bestemt. Gutten som likte så mange bøtter hadde fått navnet sitt.