Den Lille Havfruen var av en stillferdig natur, og hun så alltid tankefull ut. Søstrene svømte

omkring og lekte gjemsel, og jaktet på skatter i skipene som hadde sunket til havets bunn,

men ikke den Lille Havfruen, for hun likte best å være for seg selv i hagen sin. Der hadde

som verst der oppe.

Hun hadde plantet en rosenrød sørgepil ved siden av marmorstatuen, og der elsket hun å

sitte og drømme seg bort. Bestemoren hadde mange ganger fortalt henne at «Når du blir

15 år, min vakre vesle prinsesse, så skal du få komme opp til overflaten og se fantastiske

ting. De store skipene, skogene, byene og palassene». Etterpå pleide bestemoren å sukke

henført fordi hun husket da hun selv var liten og hadde fått komme til overflaten.