Egentlig var det slik at søstrene hadde opplevet turen til overflaten som aldeles magisk,

men de ble rett og slett sjøsyke av alle bølgene og skummet og de store skipene der oppe,

så de kom raskt tilbake og syntes det var bedre og vakrere under havflaten. Men den

Lille Havfruen lengtet og lengtet etter å få komme opp og se alt hennes bestemor hadde

beskrevet.

Hun satt og snakket med statuen sin og sa: «Åh, som jeg ønsker at jeg var 15! Jeg kjenner

i hele meg at det er aldeles vidunderlig der oppe» Da var det nesten så hun ville gråte,

men havfruer har ikke tårer, så det kunne hun ikke, og måtte bære sin lengsel i stillhet.