Da løftet den Lille Havfruen drikken og svelget den rett ned. «Farvel, lille havfrue» sa hav-
heksen, med hennes egen stemme. Den Lille Havfruen falt øyeblikkelig om og ble liggende på
havbunnen. Da hun våknet, følte hun seg akkurat slik havheksen hadde sagt, det kjentes som
om et sverd var stukket tvers igjennom henne. Hun hadde to vakre ben, men for hvert steg
hun tok, skar smerten inn i føttene som sylskarpe knivblad. Hun løftet blikket for å se omkring
seg, og på et øyeblikk var all smerten glemt, for der rett fremfor henne sto prinsen.
Prinsen var aldeles fortryllet av den Lille Havfruens skjønnhet. Han spurte henne hvor hun kom
fra, men den Lille Havfruen kunne ikke svare, for hun hadde jo ingen stemme. Men prinsen hadde
bestemt seg der og da for at hun alltid skulle være ved hans side. Han ga henne en slik kjole som
hoffdamene bruker, og en silkepute så hun kunne sove utenfor hans dør, og hver gang han var
ute og red fulgte hun ham. Slik fikk den Lille Havfruen tilbringe all sin tid med sin elskede prins.