Så kom dagen da prinsen og den Lille Havfruen red avgårde til nabolandet for å møte prinsessen
han skulle gifte seg med. Den lille Havfruen hadde ikke lenger noe håp om at prinsen noen gang
skulle gjenkjenne henne og gifte seg med henne isteden. Snart ville hun bli til skum på havet. Da
prinsen så prinsessen ble han nesten stum av glede, for hun var en av pikene som hadde kommet
springende til på stranden, og han gjenkjente henne som piken som hadde reddet ham fra bølgene.
Den Lille Havfruen var knust av sorg, for hun skjønte nå at hun aldri ville få prinsen og heller
aldri en udødelig sjel. Det var ingenting hun kunne gjøre for å få ham til å skjønne at det var hun
som hadde reddet ham fra stormen. Det sto klart for henne nå at prinsen for alltid ville elske
prinsessen han trodde hadde reddet ham, og hun bestemte seg dermed for å ofre seg selv.