Kjempen spurte da Lykke om han kunne hjelpe til med å bære skogens tyngste
eiketre, og joda sa Lykke, det kunne han godt. Kjempen røsket opp eika med røtter
og det hele, og tok et godt tak i grenene mens Lykke gikk bak og lot som om han bar
røttene. Eika var virkelig tung og kjempen slet med å bære den. Lykke var trygg på
at kjempen ikke ville se seg tilbake, så han satte seg behagelig til rette på røttene
mens kjempen slepet og dro på det svære treet helt alene.
Etter noen timer var kjempen så utslitt at han falt sammen på bakken. Lykke hoppet
raskt ned fra røttene han hadde hvilt seg på, og lot som om han nettopp hadde lagt fra
seg den tunge børen. Lykke lo av kjempen og sa at «Pyttsan, dette var da ingenting.
Dette treet kunne jeg ha båret på i et par dager uten å bli svett av den grunn»