Tomhue var en trivelig kar, han var takknemlig for det han fikk, og la i vei mens han plystret

en lystig melodi. Inne i skogen traff han på den gamle gubben, akkurat som brødrene hans

hadde gjort. Men gubben rakk ikke å spørre etter noe som helst denne gangen.

Før gubben rakk å åpne munnen, hadde allerede Tomhue spurt om han ville ha noe mat

og drikke. Han grep inn i sekken, og da så han til sin store forbauselse at nistematen hadde

blitt til den flotteste kake og den deiligste saft. Tomhue slo seg ned, så delte de maten og

hygget seg.