Det ble kaldere og kaldere for hver dag som gikk, og uansett hvor mange blader hun prøvde

å tulle seg inn så ble det aldri nok til å holde henne varm. Fuglene som hadde sunget til henne

hadde fløyet vekk, blomstene og bærene var borte. Da det begynte å snø, måtte hun løpe

i sikksakk for å unngå snøflakene for de var jo like store som henne. Til slutt kom hun frem

til noe som lignet litt på et hus.

Hun banket på døren, og da kom det en markmus og lukket opp. Huset hans var varmt og

han hadde mat nok til hele vinteren. Tommelise spurte ham: ”Kan jeg få litt mat av deg? Jeg

er så veldig sulten.” Markmusen syntes synd på henne og ga henne mat, og han likte henne

så godt at han sa hun kunne få bli der over vinteren. Den eneste betingelsen var at hun

holdt huset ryddig og at hun fortalte ham historier.