En dag da de var ute og gikk, så de at det var et hull i taket over tunellen, og de fant ut at
det var fordi en svale hadde falt gjennom. De kunne se svalen som lå død på jordgulvet.
Tommelise syntes synd på svalen, og husket hvordan fuglene hadde sunget for henne
i skogen og gjort henne glad da hun hadde følt seg ensom. Muldvarpen feide svalen unna
og sa at fugler var bare bryderi på vinterstid, men Tommelise holdt seg litt i bakgrunnen,
og da muldvarpen gikk videre, kysset hun øyelokkene til svalen og merket at de fremdeles
var varme og myke. Den kvelden sydde hun et teppe av høy og gikk ned i tunellen der hun
dekket svalen godt til med teppet. Hun ble stående en liten stund å se på ham, og da så
hun plutselig at han rørte litt på seg.