Svalen åpnet øynene og sa: ”Takk, lille pike, for at du reddet meg! Jeg skadet vingen min på

en torne og så falt jeg ned her. Jeg mistet bevisstheten, og jeg ville ha frosset ihjel hvis du

ikke hadde dekket meg med teppet og passet på meg.” Tommelise og svalen ble gode

venner, hun brakte ham mat hver dag og pleiet bam så han skulle bli fin og frisk igjen.

Nå nærmet sommeren seg. og svalen ble bedre og bedre dag for dag. Da han igjen kunne

flagre med vingene, så han seg om utenfor og skjønte at det nå var tid for ham til å reise.

Da Tommelise brakte ham mat, spurte han om hun ville fly avgårde med ham. Men Tommelise

svarte nei, hun syntes ikke at hun kunne reise fra markmusen som hadde vært snill mot

henne og latt henne få bli hos ham over vinteren. Da takket svalen henne så mye for hjelpen,

og så fløy han opp mot den blå sommerhimmelen og forsvant.