Da ba hun ham om å få stå i døren og vinke farvel til solen for en siste gang. Det gikk

markmusen med på, så Tommelise åpnet døren og ble stående og se på solen, fuglene og

trærne, og hun følte seg så uendelig trist over å måtte si dem farvel. Da plutselig hørte

hun vingeslag oppe fra luften, hun så opp og der var hennes venn svalen. Hun kalte på ham,

og med tårefylte øyne fortalte hun ham om hva som nå ventet henne. Svalen sa da at han

nå var på vei til et varmere land for vinteren, og at hun kunne komme med ham. Denne

gangen svarte hun gledelig ja. Tommelise klatret opp på ryggen til svalen, og der holdt hun

seg godt fast. Markmusen så nå hva som skjedde og kom løpende for å få tak i henne,

men svalen hadde allerede foldet ut vingene og var i luften med Tommelise før markmusen

rakk frem.